10.40

Klokka er no 10.40

eit ubegripeleg minutt

av den store æva

tikkar av garde

som ei mitraljøse

lev, lev, lev, lev, lev, lev, lev, lev

og dreg meg av garde

som etter håret,

eg kjenner luftstraumane rundt meg

etter kvart som sekundvisaren fyk

over skiva

Korleis skal eg få gjort noko

i denne svimlande farta?

Klokka er no 10.41

Alle vegane

Det er så mange vegar

som fører ut av denne byen

Kor endar dei, alle saman?

Fører dei meg dit eg vil,

eller fører dei meg av garde

på ville vegar

der ingen bør gå?

Kva spor skal eg velje, kva veg

skal eg fylje

utan kart eller kompass, utan skilt

eller retningssans

i eit landskap så fjernt

frå eigne draumar

Alle vegane, som utstrekte trådar

framfor meg

Eg må velje ein av dei

og får aldri sjansen til

å velje på ny

Ei stridig sag

Det var den verste saga

eg nokon gong hadde eigd

Då eg skulle sage

bøygde den unna i stille protest

Eg kjefta og smelte

men saga berre smilte opp til meg

og humøret mitt blei endå verre

til slutt kasta eg den frå meg i sinne

Så snudde eg meg for å gå

men då begynte saga å syngje!

Melodien var vakker og sørgmodig

og plankane mine lytta i andakt

Plutseleg begynte dei å dele seg opp

i passe store stykke

og stabla seg fint inntil veggen

akkurat der eg ville ha dei

Undrande såg eg på saga

som fortsatt song og fortsatt smilte

Det var den beste saga

eg nokon gong hadde eigd

Eg lét den syngje i fred

og forlét den med klokare hjarte

Grey and red

All my black
fades to grey
as I’m doing wrong
with right intentions

All my former white
(of no remembrance)
stained with red spots;
my guilt and sinful blood

The proudness of my heart
is shrinking at the sight,
facing all my own wrongdoings

My life is grey,
neither black nor white
it’s all mixed up
I can no longer see the difference

I pray: Do not spit me out
I’m clinging to Your
throne of new beginnings
with my last piece of weakened strength

and I’m begging You
to cover all my grey
and all my red
with Your            grand                 white