1
Kor nær deg sjølv tør du gå,
tør du sjå så nær
at alle kjende strukturar forsvinn
og du ser alt det som ligg bak
dine handlingar, bak
alle dine meiningar og tankar,
tør du går så nær innpå deg sjølv
at du ikkje lenger har nokon forsvarsverk att
å gøyme deg bak,
men må sjå grunnvollane i livet i kvitauget
og vurdere – utan filter
om dei held?
2
Nokon gongar må du gå nær,
krype så nær inntil dei store mysteria
at dei viklar seg ut som
tynne trådar
og du ser mønster
du aldri før har sett
ikkje fordi dei ikkje var der
men fordi du aldri bøygde deg ned
berre hasta forbi –
3
Du kan gjerne sitje i ro,
gjerne setje deg ned
og la alt passere
- kanskje kan du vere eit stille punkt
ein stad utan lufttrykk, utan vind
utan regn eller varme,
kanskje kan du vere auget i tornadoen –
og sjå verda snurre
som om den snurrar rundt deg
(det er lov å late som, ei lita stund)
og du kan gjerne la alle tankar
om morgondagen kvile
og ikkje tenkje på… det du må tenkje på
for ei stund –
verda kjem tidsnok nær att,
verda opnar seg raskt nok opp att
eller lukkar seg
(alt ettersom)
og du vert dregen med
i det dei kallar livet
(Fototriss #244)