som ein uroleg veg i landskapet
bøyer elva unna
for alle hindringar
renn stille og taus
mellom steinar og store tre
og rislar omsider ut i havet
men
i andre enden,
der elva startar
er det noko som byggjer seg opp ...
om litt vil alle sjå
at også ei roleg elv
kan lage bråk,
og når elva lagar bråk
er det ingen som kan stå imot -
Viser innlegg med etiketten elv. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten elv. Vis alle innlegg
torsdag 12. desember 2019
Elva
fredag 27. januar 2017
Elva som tek
den store elva
med alt dette vatnet
som berre renn og renn,
denne elva av minne
og
tankar og tid og materie,
denne
elva
av
alt som er meg
den renn og renn
tømmer meg bit for bit
til
det til slutt
ikkje
vil vere meir å hente ut;
eg
vil vere tømt
og
borte –
eg
kviler i det eine håpet,
den
eine trua
dette
eine
at
der elva endar
vil
det vere eit hav
som
fangar meg opp,
eit
hav som kjenner namnet mitt
og
er mi byrjing og ende
eit
hav der alle bitane
av
det som ein gong var
vert
samla saman
til
ei betre utgåve
av
meg sjølv
fredag 2. desember 2016
Foss
ord
som
dropar mot berg
setningar
i
ville kaskadar
utfor
fjellet
ei
heil forteljing
som
ein foss
mot
avgrunnen
endrar
landskapet
vaskar
fjellet vekk
bit
for bit
lagar
nye vegar
mellom
hjarta
Etiketter:
elv,
foss,
hjarte,
kommunikasjon,
ord
torsdag 3. desember 2015
Den stille elva
dette
er ei stille elv
med
ukjente kjelder
ein
veg gjennom det turre;
me
byggjer bru over djupet
festar
auga på fjella når vi passerer,
lest
som elva ikkje er der
at
alt det grøne veks av seg sjølv
- sett
slike flotte enger
seier
me, sjå kva me får til –
og
elva renn vidare, stille
som
eit taust vitne i verda
er
ei åre til liv i seg sjølv
Abonner på:
Innlegg (Atom)
