Trollskogen

Stille glir porten opp – lydlaust

og mjukt, som ein katt over mosen,

ei dør inn til skogen, ei dør ut i verda

og Trollskogen opnar sin famn

tek imot

og leier meg vidare inn

Her står trea som levande vitne for tida,

oldingar kledde til fest –

Når morgonen gryr, dansar greinene stille

og vinden og tåka er gjest

Her duvar dei roleg, her nynnar dei mjukt,

om lysare dagar, og mørkare netter 

Den gong Trollskogen levde

med friskare liv

i dagar då verda var fersk

Og alt som hendte, var nytt under sola

- Luktene svirra, dyr utan frykt

og blomane smilte mot sola

Tusen år har dei sett,

Av tid er dei mett

no kneler dei sakte – tilbake…

- Tilbake til molda, tilbake til stilla

Før urmeistarklokkene stilnar mot natt

og røtene løyser seg opp:

Dei nynnar sin song – endå ein gong

Eg lyttar og høyrer

Eg skjelnar – som damp

- røysta som opna opp porten

Det er som eit møte

med meisteren sjølv;

Ei glede vert senka i hjartet,

før Trollskogen døyr;

Eg går – ut i dagen – i fred