tirsdag 2. juni 2015

I can't unsay



I said the word
I let it flee
from the edge of my heart,
the darker corner
where my conscious is blind
and the word picked up speed
from this room –
went through walls and air
through dimensions unknown
and hit you
where it hurt the most

and how I wish it was unsaid
and how I know
it can’t 




(APED - through thick and thin)

mandag 1. juni 2015

Kyrkja



1
slik har ho stått
mellom dei høge fjella
mellom fjordar og vatn
mellom steinar og tre
mellom menneska og æva

som ein peikande finger
mot det som er høgare
vidare, større
enn våre kvardagsliv
våre tankar og kjensler

peiker på det
som strekk seg
over avgrunnane i sinnet
over dei gapande såra i hjartet
over våre puslete forsøk på fred
som ei bru

ein veg å gå
der alle våre eigne vegar endar
og fridomen vi jagar
er å finne i det uventa, i det store
som strekk ut sine eigne armar på eit kors
og seier: kom, her er nåde å få –




2
så vert det kanskje noko trongt
der livet bølgjer seg veg
mot våre travle strender

knuser, tygg og spyttar ut
alle våre forsett, alle våre ideal,
set dei attende som raude tal i kolonner

og vegen vidare, forbi
må finnast, må veljast
som eit medvite val i stega

og kor ein går
med all si tid og all si redsle
er ikkje likegyldig





3
endå er lyset der
strålar gjennom mitt mørke,
eit skinande glimt av æva

stjernehimmelen over
speglar seg i hjarta,
som glimt i frå noko utanfor

og lyset famnar fellesskapet
menneske med ansiktet same vegen
mot Han som held oss hos seg –



Simple


you say I’m simple
‘cause I cannot see
the utter line
of my own thoughts –

and you say I’m naive
‘cause I’m saying
step into my heart!
whenever you pound my door

and then I’m strange
‘cause my lines don’t rhyme
and my heart rate chances
every time I write your name –

ok, let go, I’m simple
let go I’m strange and naive;
this red coloured math
of your heart is enough
for keeping my world spin around