Eit garn

som spindelvev
strekk lyset seg ut frå stallen,

over dei stille markene utanfor byen
over elvar og fjell
og dei store hava

strekk seg tvers gjennom kjipe munnar
gjerrige hender
auge som nektar å sjå,
strekk seg gjennom og gjennom
lenger ut, lenger inn
i mørket

heilt inn til dei mørke hjarta,
som laserlys brenn det vekk mørket
og glattar ut
piggete tankar

det er eit garn
for oss som ikkje fiksar dette sjølv,
dreg oss inn, samlar oss
rundt eit barn i ei krubbe

der lyset vert ein heis
til fridom