då bonden gjekk med ljåen
og let den sveipe over marka
så alle stråa gav tapt
og la seg ned i faret,
var det ingen framande tankar
eller merkelege syn
om det som skulle komme
i bonden sitt blikk
det var jord, strå, ljå og sveitte,
og når kvelden kom,
og høyet låg til tørk på grensa mot ørkenen,
var det ikkje noko uvanleg å sjå
stallen låg mørk
og hadde ingen gjestar
dyra småsov
det var stille som før
det gamle høyet låg i hjørnet
det var slett inga seng
og lydane var dei vande, kjære
så annleis alt skulle vere
berre ei natt seinare,
kor mykje ståhei i den vesle stallen -
framande esel, framande menneske
og eit lite, blodig barn i høyet
kvilande på mora sitt fang
og dyra, andektige, nysgjerrige
frå kvar sine båsar -
nei, bonden hadde ingen tankar om dette
då han gjekk og svinga ljåen,
men etterpå
ja, etterpå
var det det einaste han hadde i tankane
kvar gong han nærma seg stallen -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar