Ein mumlande majoritet

stille står vi ved stranda

ser

den europeiske kystvakta

jobbe seg sakte utover,

presse den store gummibåten

            endå lenger ut

og smiler fornøgde – for kvifor

skal dei komme inn

akkurat          her? –

så bleiknar smila litt

i det gummibåten går rundt

og vi ser armar og bein

forsvinne

            i djupet

og eit stikk av fortviling når hjartet

når døde kroppar

av menn, kvinner, ungdomar, barn

beibiar

må berast i land på stranda vår

og kanskje er vi litt sinte også

men det er ei vanskeleg kjensle

å hanskast med,

for kven skal vi vere sinte på

(utan å ramme oss sjølve) –

vel – det er like greitt å feie det vekk

           

i alle fall dagen etterpå

for her skjedde e i g e n t l e g 

ingenting

kriminelt eller ulovleg eller

noko vi burde bere ansvaret for –

det er berre slik

verda er?