fredag 13. juli 2018

Ein mumlande majoritet




stille står vi ved stranda
ser
den europeiske kystvakta
jobbe seg sakte utover,
presse den store gummibåten
            endå lenger ut
og smiler fornøgde – for kvifor
skal dei komme inn
akkurat          her? –


så bleiknar smila litt
i det gummibåten går rundt
og vi ser armar og bein
forsvinne
            i djupet
og eit stikk av fortviling når hjartet
når døde kroppar
av menn, kvinner, ungdomar, barn
beibiar
må berast i land på stranda vår


og kanskje er vi litt sinte også
men det er ei vanskeleg kjensle
å hanskast med,
for kven skal vi vere sinte på
(utan å ramme oss sjølve) –
vel – det er like greitt å feie det vekk
           
i alle fall dagen etterpå

for her skjedde e i g e n t l e g 
ingenting
kriminelt eller ulovleg eller
noko vi burde bere ansvaret for –

det er berre slik
verda er?


 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar