Omforme verda

så er kanskje vinteren ventetid

eit pust mellom hauststorm

og vårens glade melodiar

men også i dette rommet finst gleda,

også her ventar gullet –

berre noko meir skjult

kle om plenen;

leggje vekk sommarplagga

og hente fram vinterfrakken –

sprade rundt

i sin eigen stille parade;

kven har vel vakrare klede enn dette?

skape på ny dette skapte

som levde sitt liv

under sommarsola

no er det stille,

dei storslagne songane har stilna

under kulda sin sølvprega ro

omskape lauvtunge greiner,

forme på ny alt

frå vindauget til dei isblå stjernene;

den grøne veggen er borte

tause treet står att og vinkar

i sine glade vibrasjonar 

det er eit tid for alt

også i vinternatta –

ei tid for frost

og ei for å smelte

ei tid for å dekke til

ei for å avsløre gamle feil

ei tid for tunge snøfall

og ei for å stråle

i tusen skimrande krystallar

under desembersola