Raud

1

blodet som brenn, kokar

raudt i dei mørkaste krokar;

let meg føre i båt ned ei elv

mot eit hav, og ein syngande kvelv

kjenner att den eldgamle låten

som bankande blod under båten;

noko brenn, noko dør

vår verd har fått endra kulør

2

her gjekk dei med orda som våpen

trampa ned kjærleik og lengt;

kven kjenner dei djupaste spora –

det var dette eg såg, siste dråpen

no er vegen blitt skotsikkert stengt;

me er fangar bak tankane, orda –

3

å, denne sommarlege lengten

som lyser for auga, for sinnet

og bileta, lydane, orda

som malar seg sterkt over minnet

kor frostnatt og snøfall kan krevje

vår merksemd og auge og hand,

men minnet om sommar kan lyfte

eit hjarte mot lysare land!



(Fototriss)