Orda du sa
gjorde meg
usynleg og liten;
eg krympa ut av stolen
under bordet
heilt ned i golvteppet;
ein ukjenneleg prikk i det store
rommet,
der du no må bøye hovudet
for ikkje å kollidere
med taklampene
Ja, sånn kan det også være...noen ganger. Dessverre. Gjenkjennelig - jeg vet hvordan det er å kjenne seg som om man krymper. Ikke godt...Sårt -men fint dikt du deler her i dag. Takk skal du ha. Det vekket noen minner..Ønsker deg en velsignet uke!!
SvarSlettAbsolutt gjenkjennende, dette her...
SvarSlettHm!
SvarSlettOg ja..