kva
er det med livet,
at
det kan vendast
og
vridast
og
verte snudd heilt om
på
så korte augeblikk
at
kven som helst
kan dette av
og
likevel kan ein klamre seg fast
som
gjaldt det nettopp
livet
og
presse seg gjennom, tvinge seg opp
og
tvinge alt det svarte i kne
fordi
ein vil
fordi
ein må
fordi
ein ikkje har noko anna val
enn
å kjempe imot;
og
så oppleve underet på ny,
at
ein ny soloppgang fargar verda
og
knoppane sprett
i
vindstilla etter vinterkulda
og
gleda siv opp frå frosne marka
der
tæla må sleppe taket –
og
det snudde vert vridd på plass
om enn i nye stillingar
og
det tapte vert funne
om enn i nye former
og
det du lengta etter finn stad,
endå
du ikkje visste
at
det var dette, akkurat slik, akkurat no
det
heile leia fram til –
kva
er det med livet,
at
berre ein held fast lenge nok
vil
lysglimta sive gjennom
og
gode vindar blåse
og
regntåka sleppe taket
lenge
nok (og kanskje meir)
at
ein finn det verdt
å
vere i det?