1
alderen
set sine merke;
det
er som livet sjølv
kryp
opp frå den eldgamle jorda
og
kler sine gjester
2
dette
er spora
etter
levd liv,
arr
frå tusen slag
dette
er merka som kjem
når
ein gjer det ein er etla til;
somme
seier sår
rivner
i det perfekte,
skår
i det som skulle vore heilt
eg
seier: adelsmerke
på
ein som har kjent verda
si
vrangside
og
endå står –
3
stryk
handa over
fastfrosne
årer,
slik
eit fengsel,
slik
eit vern kan halde –
og
lyden av dryssande rim
på
frosen mark
der
hjartet krakelerer
under
lengten etter ny vår