rett
etter hausten
sitt
fargesprakande fyrverkeri,
rett
før tusen lys varmar natta
og
den lune gleda fyller lufta –
skvisa
mellom alle desse lysa
ligg
saktmodige november
det
er noko ukjent og grått,
noko
anonymt
med
heile november,
som
ein litt unnseleg veslebror
litt
unnskyldande mellom dei som merkar seg ut
ein
taus og tenksam kar –
likevel,
trass
tåke og regn
trass
lauv som ikkje lenger er gult,
men
ligg nedtrakka og brunt på bakken
og
lufta som vert skarp og kjølig,
irriterte
bilistar som skrapar rutene
medan
dei prøvar halde hendene varme
og
naboen som sparkar etter fastlåste
hjulmutrar
i sinne –
trass
alt dette,
og
mogleg endå fleire ankepunkt,
ligg
november der også som ein skatt –
endå
er hausten her
og
vinteren vinkar i det fjerne
endå
glimtar sola til
og
lyser opp mellom regnstrålane
endå
kan varmen frå sommaren
merkast
som ei tynn hinne mellom meg
og
frostnettene –
november er beskjeden,
men vel verdt å bli kjent med