det var du som lærte meg å fly, du som sette på vengene og viste meg, ein demonstrasjon gjennom timar, dagar, veker, år - saman - kvart sekund var ein gullmynt i handa - og me gjekk saman over marka, kjende vindane samle seg under dei høge fjella, klare til å løfte, bere oss framover oppover over dei regntunge dagane og vidare inn i nye og ukjente terreng - og eg såg det med eigne auge, kjende det på min eigen kropp, måtte vere i vinden, vere i regnet, vere i det grå og i det lyse, vere i det heile med heile meg; der var ingen stuntmenn, ingen vågale fuglar, velkjente med livet og krafta i naturen, ingen som kunne gjere det for meg; men du var der, heile vegen, og i dei hardaste kasta var det du som heldt vengene mine ute
så no kan eg fly med eigne venger, og tida, dette bølgjande monsteret med sylskarpe tenner og sin eigenrådige vilje til å sluke, bryte ned, dra meg mot bakken og vidare ned, berre kampen mot denne tida vil vise
om vengene
du gav meg
vil halde -
