Viser innlegg med etiketten straum. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten straum. Vis alle innlegg

tirsdag 10. februar 2015

Stadfaste små



så lite som flyttar seg,
så korte avstandar –

dette elektronet
som dyttar og vert dytta
framover – vi skal same vegen –
går si ferd til endes,
sine millimeter av den store planen
og i andre enden gnistrar
lyspærer, panelomnar, kjøleskap –
store underfulle ting
det vesle elektronet aldri vil få sjå,
for snart går det fram
snart tilbake
og staden vi finn det att – om hundre år
er den same som sist…

for slik er det med dei små
her i verda,
så einsarta opphald på denne tidslinja
så korte avstandar i geografien
- knapt merkbart på nokon skala

ein kan seie
meiningslaust, tåpeleg bortkasta
tilvære i ei bakevje, poenglaust
og tomt –

men utan, ja minus
desse stadfaste små
ville lysa slokna
og verda blitt kald
og kven ville då ytra seg, påstå
at små rørsler er utan verdi –


tirsdag 3. desember 2013

Kolossal




Det er her eg står,
eg og fotoapparatet, vi limar verda fast
og klistrar den inn
på dataskjermen – lag på lag
til heile verda ligg lagra som to enkle tal
0 og 1, og straumen som går
mellom komponentane
leier tala inn på rekke, set dei saman
til informasjon eg kan bruke
viss eg vil og

Alle desse småstraumane
kjem frå ein stad, dei er bielver
i den kolossale hovudstraumen
frå fjella, der vatnet har rent frå dammane
og gjennom dei overdimensjonerte røra;
sett magnetar i sving,
og straumen har vorte leia hit til meg –

Frå dette vatnet,
dei kolossale vassmengdene
som ein gong var vassdamp i skyene
og kom siglande inn frå fjordar og hav,
inn over fjella
der dei slapp lasta si av
og gjorde det heile mogleg;

Først av alt var det altså hav
og fjord, der vassmolekyla låg og venta
på sol, på varme
på nok energi til å forlate kvardagen
og bli del av noko større,
noko kolossalt –

Til sjuande og sist er det altså her det startar,
her eg står og fotograferer vatnet,
som snart skal gje straum
til sin eigen virtuelle eksistens –


(Fredagstema)