Pianisten

du spelar ein melodi

mot hjarteveggen min

klubbene som hamrar

mot utstrekte strengjer

klangen fyller rommet

under taket, vert ein open katedral

vert eit lydspor for alt

eg ser og opplever – etter dette

Sin eigen musikk

du har andre tonar

på dine eigne noteark –

mennesket er sitt eige univers;

hovudet eit ukjent bibliotek

kanskje ser vi lysglimt

i kjente frekvensar

kanskje ikkje

berre glimtvise treff,

som smil i auga og mjuke ord

og handa som grip den andre,

held saman i stormen:

to parallelle univers

kviler i kvarandre sin skugge

The guitarist

it starts in the head
like an instant impulse;
a tone, a melody, a feeling, a need
to express what's inside

then the fingers plays
like the doctors instruments;
cut my heart open
to the waves of compassions

it's the way
from a heart
to another


(Weekend in black and white)

Clap

(Haiku heights #316. Picture from Downhere's very last concert in Norway last November)

Upward bound

Då er eg heime att frå ei fabelaktig konserthelg på Vikeså. Her er nokre konsertbilder, og eit dikt eg har skrive inspirert av det eg har opplevd denne helga. Og det er sjølvsagt først og fremst tekstane til banda eg lar meg inspirere av (...), sjølv om eg elskar musikken. 

I’m upward bound –

My hands are lifted, my smile secure

But even so

my heart is weak

Your grace is found –

Your loving hands, the grace is

more than

I would seek

I am determent –

my further journey, I move my

feet to

the land above

A daily movement –

through earthly landscapes,

I’m in the eye

of my Fathers love