Bak ein steingard,
mellom blåbærlyng og høge strå
Ryggen lent mot den mjuke mosen
og smilet – som vanleg
påklistra, stivna i eit lukkeleg
sekund
Der sit ho, dokka, og ventar
medan klokka tikkar sakte mot kvelden
og stega som passerar
på andre sida
vert færre og færre
Snart er det natt
Kaldt
Mørkt
Og einsamt
Smilet er
fortsatt stivt,
men tårene
renn
på innsida –
Då, med eitt, kan ho høyre den kjente
stemma
Nokon ropar, nokon spring, nokon
leitar
- Eg er her!
Vil ho seie, men ingen lydar kjem ut
Det er berre håpet att;
At nokon, den kjærlege stemma,
skal komme denne vegen
Strekke ut ei hand
- ho kan sjå det for seg
Og gripe, halde fast, aldri sleppe
Håpe
Tru
At ting vil ordne seg, snart
Denne vegen! Kom denne vegen!
Eg er like trist som du – kom finn meg
Så skal eg finne deg
