sakte drog du veggane til side,
inn til dei mørke romma i sjela,
eg, som alltid hadde budd i hjartet ditt
og hadde mine faste rom
når eg kom på besøk, eg
fekk stige inn i dei mørke krokane
der alt det eg ikkje hadde sett ord på
eksisterte -
når du lyste inn med lommelykta
og eg kunne sjå inventaret
kjende eg det att frå mine eigne avlåste gongar,
det var kjent terreng
men sett slik utanfrå
vart det så mykje tydelegare
plutseleg hadde eg eit språk
for mi eiga sorg,
eit kart over vegar eg kunne ha kjent
men aldri hadde visst om,
og likevel var det akkurat desse vegane
som hadde leia meg hit, til i dag -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar