det er så mange vegar ein kan gå, så mange val og retningar, det er lett å tvile på vala og kursen og drifta - og likevel må me gå vidare, gå og gå, for tida stoggar ikkje same kor gjerne me skulle ynskje og trenge ein pust i bakken, berre kunne trekkje seg sjølv til side, sjå tida passere frå ein trygg plass på galleriet -
vere tilsidesett av seg sjølv
men så innser ein at all denne tida som dyttar oss av garde, er ei viljelaus eining - den berre kjem, utan eiga kraft, og vegen ein går er eit resultat av aktive val, aktive tankar, aktive handlingar hos seg sjølv. Det er ikkje tida sin feil at ein har hamna der ein er, det er strengt teke ikkje andre sin feil heller, sjølv om mange dyttar litt for hardt og litt for bestemt - i staden for å vinke og tilrå og smile deg inn på dei gode vegane
så kan ein kanskje lene seg tilbake, kvile litt på tidsstraumen og stikke fingeren i vêret - kjenne etter kva veg vinden bles og bestemme seg for å trasse både vindar og meir eller mindre velmeinte dytt - stige inn på stigar ein har lyst å utforske, gå langs vegar som passar til hjartet og svømme i vatn som omsluttar kroppen mjukt og ømt -
la seg vere ein aktiv utforskar, for verda er for stort og tida for rask til å la seg drive med av straumen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar