på
rekke står
tause
kvinner og menn
frå
tilbakelagte distansar,
der
visarane passerte
og
let etter seg eit spor
- men
ikkje meir -
på
urskiva
dei
står her, tause
og
ser inn i den nye tida
der
visarane endå
er
dynamisk metall
og
dei ser, dei liknar
deira
statiske klokker
under ferdigtrødd mold
for
det som skjedde då
skjer
endå i verda
og
det dei kjente
hadde
andre kjent før,
og
lengten dei bar på
er
endå ikkje forløyst
frå
gråe berg
eller
bølgjande hav
så
står dei her på rekke
som
vitne langs vegen eg går,
teier,
endå orda er klare,
stumme
– men talande enn,
for
fridomslengten blafrar i auga
og
speglar min eigen lengt
og
lengten til millionar
endå
i rørsle
dei
ber meg å tale
dei
byr meg å rope, eit rop
dei
har bore som ei bør
gjennom
lange vintrar,
under
blømande vårblomars
sitrande
røter:
høyr
fridomen kallar,
gjev
dei lengtande svar
medan
endå du går gjennom tida!

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar