(de posthumane minners dikt)

øde er menneskenes land
goldt ligger det
som et minnesmerke
over seg selv

hvor menneskene ble av?
se, det vites ikke,
ingen protokoller kan fortelle
hvem som fylte disse sporene,
hvilke svevende drømmer
som her er tenkt

ingen hukommelse er tilbake
i trær, i stein og blomster
om de tobeinte vesen
som levde ut sine håp og visjoner
i disse dalene, på disse fjordene

for se, øde ligger menneskenes land
goldt og fortært av tiden
og vindenes ferd over jorden

det er et minnesmerke
men ingen tilbake som kan huske –