Med tida

eg høyrer skrapelyden tydeleg,
taktfast, som eit sandpapir
over blankpolerte treveggar

det er nokon som gjer sitt arbeid
i det stille, så sakte
at vi knapt merkar det som skjer

kom tilbake om tusen år
og skrapelyden er den same,
men terrenget er endra -

-

det er så mange ting 
vi menneske har bygd,
monument over våre draumar, vårt mot

og stolte ser vi våre verk vert reiste
som udøyelege minne
over våre evner - vi kan

ikkje høyre skrapelyden, 
den er for stille, utanfor vår fatteevne
og over vårt kjente terreng på ein ugripeleg måte

-

spør mayaene, spør dei gamle egyptarane,
romarane, mongolane, aztekarane
sumerarane, kartagarane, babylonarane...

dei vil svare deg med tause blikk
og ein forsiktig finger over leppene - ver stille og lytt!
høyr skrapinga, høyr tida jobbe seg veg
gjennom alle draumar -