Til dei

til dei som kjempar gjennom natta

mot så mykje større krefter

enn dei rår med,

dei som går inn med livet i striden

utan å nærme seg målet,

men held ut likevel –

for kampen er blitt eit mål i seg sjølv,

å gi opp er det siste ein vil

så kampen rasar

dag etter dag

til dei

eit oppmuntrande ord

i natta

til dei som ventar

bak stengte dører,

ventar at nokon skal banke på

opne og smile

komme inn att og setje seg

der dei sat før, seie ord

om vidareføring, framhald, kontinuitet –

dei som slepp ut sine tårer

der ingen ser

og står som ein bauta i stormen,

endå innsida er eit bølgjande hav

av redsle og urolege tankar

til dei

eit oppmuntrande ord

i natta

til dei som måtte sjå

ankeret bli heist

lenge før avgangstida,

dei som vart gitt opp av tida

og kjempa meir mot mørket

i andre sine hjarte

enn i sitt eige –

dei som vart fanga

av den siste haustsola,

og ført inn i ein annan vinter,

let etter seg så mange spor

men ingen som leier attende

til dei som står ved fotspora

ingen lengjer kan fylle,

eit oppmuntrande ord

i natta

(Fototriss)

Med ein fot i grava - og vel så det

Med dette ironiske (for ikkje å seie sjølvironiske...) diktet, tek eg 3-4 dagar blogpause. Må ha nokre "kvite" dagar, utan data...

Verre enn dette kan det ikkje bli;

Eg sit og dinglar med begge beina i grava
eg sjølv har grave ut
gjennom timar med blodslit
og pine

Eg har kjempa meg veg, gjennom
snøvér og vind
trassa stormen og kulda
med døden halsande etter,
dei krokete fingrane greip etter meg
og dytta meg fram

alt mens ulvane gnog mine bein,
heldt meg att,
let meg kravle meg veg gjennom frosten

Slik er det å vere mann
halvvegs bortært
av feber og snott