Barbar

det er eit innslag av vald

i orda du seier

dei kryp liksom sjølvsikre ut i verda

møter lufta med stålkontroll

og fintar all motstand av bana –

du seier det er kultur,

at det er tida i utvikling

og verda som har endra ham

til dette punktet – der orda brenn

som tørka lauv i øyrene mine

og du smiler og nikkar

medan tankekonstruksjonane fell

som forkola stillas

i ruinane trampar orda dine rundt

og gliser med blodige ulvetenner

over kadaveret til det som ein gong var

vår kultur