Murar imellom

lenge var denne muren usynleg
for auga mine, dei var vende
ein annan veg, fortapte
i mitt eige landskap

men så begynte du å rope
og dei instendige ropa snodde seg
som virvlande vindar i tankane,
tvang meg til å snu meg, sjå

og eg såg rad på rad med steinar,
muren stod der, solid som få
og du på andre sida, og eg vart sint
på denne skiljelinja

men det kan kanskje vere vanskeleg
å tolke forskjellen, kjenne målet
for mine forbitra utrop, kvart brennande ord
la ein ny stein til muren

og snart vaks den seg høgare enn oss begge
og du miste meg av syne
og eg miste deg av syne
men eg høyrde deg gråte –

og gråten vekte hjartet og hjartet
kledde seg i oska etter brannen
og fortvila prøvde eg å rive steinane ned
- dei låg for høgt for meg

så står eg her, så står du der
og stilla gjennom muren
er bygd på smuldrande håp;
kan du høyre min lengt gjennom stein – ?