Fugl

1

å karre seg opp

til målet ein har sett

å vere dei

som heiar kvarandre fram

å vere to i stormen

to i stilla

2

eg faldar meg ut

i vinden,

let luftstraumane famne

mitt håp, mi tru, mine tankar,

lyfte meg oppover

bere meg framover –

usynlege hender

som held

3

desse to elementa

så uendelege

i si utstrekning;

luftrommet

i kilometerhøgd rundt

heile verda

havdjupa

med sine ukjente fjell, dalar

og sandmjuke vidder

vite at ein kan reise

så langt ein berre maktar,

og aldri nå enden, aldri nå alt

vite at ein har sin tilmålte plass

mellom hav og himmel,

kvile i at det i grunn er nok

(Fototriss)