akkurat som dei store blada
på ei vindmølle ingen vil ha;
munnen berre opnar seg og lukkar seg
og gjennom vindauget
vert det ein stumfilm utan handling
lyspærene blinkar i kveldsmørket,
grusen knasar under skoa, frostrøyk
og ei stigande visse om noko som tek
slutt
eit kapittel
me aldri kan bla tilbake i og sjekke
om me forstod rett
i ettertidslyset vert alle konturar borte
berre denne munnen som opnar seg
og lukkar seg
står att som bevis på tapt tid
