kvardagslivet
lever
eg
i skuggen av store hus
og
vekslande draumar
i
dette landskapet
eg
kallar heimland
dette
landskapet
eg
trør med trufaste steg
på
stigar eg håpar leier fram
og
leier rett
til
fridom
sa
du, med auge og stemme
og
kjærleik som lyfter
til
fridom
seier
eg, og lar håpet slå rot
for
i dette heimlandet
mellom
store draumar
og
forgjengelege hus
er
der eit ankerpunkt
for
alle mine lengslar;
og
eg kastar ut festelina
og
du dreg meg inn
til
fridom
