onsdag 30. januar 2019

Mitt sintaste dikt nokosinne










#smerte
Eg såg ein film på søndag, om to syriske jenter som vart brannskada i eit bombeangrep. Det er få ting som går djupare inn på meg, og diktet er skrive i sinne. Eg avsluttar med ei bøn. Det er menneske som drep, og eg tykkjer synd på dei også. Det er noko fundamentalt galt hos menneske (eller systemet rundt menneske) som kan drepe andre menneske og øydelegge liv på denne måten.


mandag 7. januar 2019

Laos 1 & 2



#om ufyselege handlingar

Krig består av ei rekke ufyselege handlingar. Dei aller fleste har mykje imot krig, og det er vel blant dei tinga me har minst lyst å komme ut for. Likevel finst det også handlingar i krig som set "vanlege" krigshandlingar i skuggen. Blant desse er til dømes nazistane sine dødsleirar under 2. verdskrigen, masseutryddingane i Jugoslaviakrigane eller kor dei sivile i Jemen, i vår eiga tid, vert ramma på verste vis. 

I går lærte eg om ei anna slik handling, som er tvers gjennom ufyseleg i all sin gru. Under vietnamkrigen på 60-talet hende det at dei amerikanske pilotane ikkje rakk å sleppe ut alle bombene dei hadde med seg over Vietnam, før dei måtte forlate luftrommet. Dei hadde lang veg tilbake til basen, så for å lette flyginga, slapp dei ut lasta ... over jungelen heilt nord i Laos. Menneska i dette området lir fortsatt under denne grusame handlinga. I dei store jungelområda ligg det tusen på tusen av udetonerte klasebomber, og gjer området så å seie ubrukeleg. Dermed kan dei ikkje utvide jordbruksområda sine, og er, nesten 60 år etter krigen, tvungne inn ein slags stillstand.

Det er ikkje lett å ta inn over seg at slike ting kan me menneske gjere mot kvarandre.







fredag 4. januar 2019

Vinteren kryp inn







som eit stille ord       beskjeden
utan krav eller press
legg vinteren sitt mjuke teppe
over landskapet

kapslar oss inn
i lukta av fråvær, lukta av reinleik

let oss trø med altfor tunge sko
på sitt stødige hjarte,
kryp inn gjennom auga       ei
motyting
for dei mørke kveldane, duse vindauga
tause kjøkkenkrokane
der me kan puste ut, kvile oss
til våren igjen tek tak
og ristar fart i verda