mandag 14. mai 2018

Som andedrett



lyden av mitt eige hjarte
i takt med bølgjene,
det store havet pustar stille –

vinden dyttar tålmodig på vatnet
og stryk meg varsamt over huda
før den startar dei tunge klyva
mot fjella bakanfor

her flyt det skjulte materiale
som aldri vil forsvinne,
som minne om slag, vondord
nedbrytande blikk

alt det vi menneske gjer
            som aldri skulle vore gjort –

nokre tankar
treng milliardar av bølgeslag
før dei løyser seg opp


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar