søndag 31. mars 2013

Episenter



Påska utgjer mitt episenter,
som navet i året;
Den sykliske rundgangen
mellom lys og mørke, tru og tvil
håp og glede, sorg og sakn
og i sentrum av det heile:
Påska,
ein mann på eit kors, Gud som lir
og sigrar over døden,
trassar kreftene som vil øyda alt saman
og minske verda til ein partikkelball
utan mål eller meining

Påska – mitt episenter
Utgangspunktet for kvar dag eg vaknar,
grunnen til takk og lovsong kvar kveld
og eit bakteppe i alt eg gjer
mellom søvn og søvn

Teikne ein siger



Ja, du kan gjerne prøve å teikne
ei romantisk teikning, med blomar
og strålar og ei opa grav som er tom
Dette er ein sigersdag, og ei teikning verdt!

Men, skal du gjere det riktig,
og tenkjer deg litt om,
er det ikkje sikkert at teikninga passar:
For kva hadde du tenkt
hadde du stått ved grava og sett
ein dauding, eit lik, opne auga og stå opp?

Eg veit – eg ville blitt livredd,
og er i grunn glad eg ikkje var der;
Eg hadde døydd sjølv, av skrekk --

I staden sit eg her ved bordet mitt
snart to tusen år seinare
og teiknar ei romantisk teikning,
med blomar og alt som høyrer med…

og er fornøgd med det!

Medan eg kjenner gleda boble
gjennom kroppen, stige opp
frå ein stad djupt inne, nedst nede
i dei mest avgøymde krokane i meg
og oppover – til overflata;

kjenner gleda boble som kolsyre
mot auge og øyre, hender og føter

kjenner eg må…

Skrive eit dikt(!)
fordi eg er så jublande glad:

Han er oppstanden, ja sanneleg:
Jesus lever!

God påske!

lørdag 30. mars 2013

Lord



I call him Lord, most worthy
all my praise and adoration

I call him Lord, my chief and master,
because he ransom me
and freed me from my burden

I call him Lord, my only hope,
who walked the heavy road
(- my heavy road)
of sin and great iniquity

I call him Lord, my rescue
Who found me – stony broken
And fed me, clothed me, let me live
a life -  illuminated by his grace

I call him Lord, my only Lord
The only one most worthy my succession
All my life, my every fragile breath
I live – to follow Him 

fredag 29. mars 2013

Ryggen til



Han snur ryggen til eigne tankar
og eigne kjensler og eigne ynskjer
Han går på ein veg
aldri meint for han å gå
med tunge steg
og blødande hjarte under dei mørke
skyene

ei redsle som dunkar og brenn
i randsona av det bevisste

Denne vegen har ingen gått før
og ingen andre kan gå den 
Han er aleine, og veit det
han gjer no kan aldri gjerast om

Difor snur han ryggen til
seg sjølv,
og gjer sin Fars vilje