mandag 18. november 2013

Skatten

Kjensla eg skildrar i dette diktet, er den same kjensla som gjer at eg syns Terje Vigen er eit av dei tristaste dikta som nokon gong er skrive - han får oppleve mitt verste mareritt. Det er også den same kjensla som den som klemmer hjartet mitt saman, pressar lufta ut av lungene og etterlet meg på ein grå og tom plass når eg høyrer om gateborn som må tigge for føda - aleine og utan kjærleik, foreldre som må sjå sine eigne barn svelte ihjel, unge jenter som vert tvungne til å selje kroppen sin, forsvarslause foster som vert drepne, born som ropar etter mat langs vegane på Filippinene, foreldre som må ta farvel med sine sjuke, døyande born, familiar som vert drivne på flukt frå eigne heimar, utan håp om å vende tilbake... Lista er lang, og kunne vore lenger. Og eg veit eg er heldig. Eg har nokon som ventar på meg, og nokon eg kan ta vare på, der regnbogen endar...



eg har ein skatt
nordafor fjorden, austafor havet,
der bølgjer vert knuste
mot utemt natur
og vatnet strekk sine armar
inn i landet, der,
mellom ruvande fjell
er ein firedelt skatt – som ventar
ein skatt som lokkar attende,
dreg lik ein magnet;
og eg kjem

for lengten er stor, og
eg veit –
det er nokon som ventar
der framme

der røter er festa og vikla i saman
- min lengt, mitt håp –
der er skatten eg vernar, der er skatten
eg ser, når eg søv, når eg vaknar
gjennom dagar med slit, gjennom dagar
med glede
er det tanken på skatten, min skatt
som stør mine steg
og vender mitt hjarte
tilbake

heim –

6 kommentarer:

  1. Great shot!!m Boom & Gary of the Vermilon River.

    SvarSlett
  2. Wow!! I have never seen a reflection of a rainbow!!!!

    SvarSlett
  3. Nydelig bilde, men teksten din er rørende og flott. Som jeg tror jeg har sagt tidligere, du er flink med ord. :)

    SvarSlett
  4. Tankevekkande. Nydelig. Orda dine. Bildet ditt.
    Marieklem

    SvarSlett