onsdag 24. april 2013

Tankar under tre



Det er rart å sjå
korleis greinene strekk seg oppover og
utover i tome lufta
strekk seg mot noko berre treet kan sjå
Noko å strekkje seg etter,
tenkjer eg,
må vere bra, tryggande kanskje

Noko å lengte mot, lengte etter
lengte til
eller kanskje lengtar det frå noko

Lengtar etter å reise seg frå bakken,
riste molda av røtene og vere fri
Kunne vere sin eigen herre (eller eige tre)
og forlate alt, alle plikter og sorger
Alle blad ein har mista
og knekte kvistar
som raslar og rotnar på bakken
og stadig minner om det som var –

Eller kanskje strekk det seg,
berre for å strekke seg
Tøye slitne, støle fibrar…

Det er ikkje godt å seie
Noko
Einaste eg veit, er at det faktisk strekk seg,
lagar skugge eg kan sitje i

at det i alle fall er fint
for meg

3 kommentarer:

  1. Fint skrevet - og det er så rart når jeg leser diktene dine, for jeg kan legge noe helt annet i det og trekke noe helt annet ut av det, enn det du kanskje har ment...er ikke det rart? men på den måten kan du treffe et mangfold :) og det tror jeg du gjør. iallefall treffer du meg rett som det er - og du skriver helt fantastisk. Du burde gi ut en diktsamling :) for dine ord er verdt å lese. Takk også til deg for dine fine ord til meg i dag - de varmet. Ønsker deg en fin uke videre. :)

    SvarSlett
  2. Og har du sett hvordan treet alltid strekker seg oppover? Selv om det knekker, vokser det videre....finner en ny vei. Treet har visdom å gi oss, det tenker jeg alltid. Selv om storm og uvær forsøker å stoppe det, vil det alltid videre fram.

    SvarSlett
  3. Spirea: Takk for gode ord! Ja, det er det som er så fint med dikt, ein kan prøve å skildre ein tanke eller ei kjensle, og så får andre heilt andre ting ut av det.

    Anne Britt: ja, det er utruleg fascinerande å studere den livskrafta og livsviljen som er lagt ned i naturen. Trea er absolutt gode eksempel på slikt, for ikkje å snakke om løvetanna!

    SvarSlett