tirsdag 5. februar 2013

Krympe



Orda du sa
gjorde meg
usynleg og liten;
eg krympa ut av stolen
under bordet
heilt ned i golvteppet;
ein ukjenneleg prikk i det store rommet,
der du no må bøye hovudet
for ikkje å kollidere
med taklampene

3 kommentarer:

  1. Ja, sånn kan det også være...noen ganger. Dessverre. Gjenkjennelig - jeg vet hvordan det er å kjenne seg som om man krymper. Ikke godt...Sårt -men fint dikt du deler her i dag. Takk skal du ha. Det vekket noen minner..Ønsker deg en velsignet uke!!

    SvarSlett
  2. Absolutt gjenkjennende, dette her...

    SvarSlett