fredag 7. desember 2012

Overstige



Sakte kraup vatnet inn i byen
Steig over den første moloen,
grov seg ein veg inn i gatene,
oversteig brustein
og dei første bilane,
kraup oppover husveggane,
fylte byen,
den skrekkslagne byen
til randa

Vi hadde ingenting å forsvare
oss med;
Stille måtte vi sjå havet innta byen, overstigande
Krevjande,
Stille måtte vi pakke sekken,
og forlate byen

Frå ei høgde såg vi tilbake
Såg vatnet leggje byen under seg,
fylle dei no folketomme gatene

Stille snudde vi oss vekk
og gjekk,
med erkjenninga bankande under huda:
den einaste som kan overstige havet
er det sjølv

1 kommentar:

  1. Kjære englepappa!
    Så vakkert du skriver - så nært, så levende og så rett inn i hjertet mitt.
    jeg har lagt merke til kommentarene dine på bloggen min, og har lenge tenkt jeg ville innom deg her - men først nå strakk tiden til...
    Jeg takker deg for at du har skrevet til meg, og gjort meg oppmerksom på bloggen din. Her var det godt å være - samtidig som det var vondt. Skjønner du følelsen? følelsen av at det du skriver om er gjenkjennede - og det gjør godt på et vis, men smerten du deler er vond...
    Utrolig lei meg for å lese om barnet dere mistet...englepappa...Jeg skal innrømme jeg har sittet her inne lenge - og jeg har tørket tårer mer enn en gang. Takk for alt du deler. Så flott at du setter ord på alt gjennom bilder og tekst.
    Jeg tror du er - og kommer til å bli igjen - en fantastisk god pappa.

    Jeg ønsker deg en fin adventstid...fullt av godhet og glimt av lys der i mørkerommet....Jeg vet hvordan det er å kjempe seg oppover igjen - jeg vet hva det vil si å miste...dessverre. Vi lever med hjertet på utsiden av kroppen vi...
    Følger deg videre - og legger bloggen din til i blogglisten min...
    Klem fra meg

    SvarSlett